Eplefrø

I dag har jeg kjøpt en genser på barneavdelinga på H&M, etterpå måtte jeg sette meg på en cafe og drikke en kaffe fordi jeg ble så sliten. Ikke av å kjøpe genseren, men av å være i byen. Man er egentlig litt syk, men ikke syk nok til å bare være hjemme og kjede seg. Jeg ble også litt sliten av å tenke på at jeg er så liten at jeg fortsatt kan finne noe på barneavdelinga... Men strømpebuksene er nok litt for små, venninna mi prøvde å kjøpe en, men hun kom fort på bedre tanker. Kanskje jeg bare skal fortsette å være syk så jeg kan hoste meg til litt mer magemuskler?

Dette året er faktisk mitt venteår. Bli-ferdig-med-kneskade-året mitt. Da må man gjøre noe som er roligere enn å gå på sirkusskole, og hva er det? Mitt roligste alternativ er å studere drama og teater... Kanskje ikke så rolig i utgangspunktet, men jeg hadde ikke orka noe annet. Selv om det er en del repetisjon kan man gjøre mye spennende på fritiden også! For eksempel å jobbe i kulturskole, ta en ny tatovering, se forestillinger og trene meg opp til jeg skal tilbake til "livet i trapesen"...
Her om dagen så jeg en nysirkusforestilling med en svensk gruppe som heter cirkus cirkör! FANTASTISK! Helt fabelaktig. Da jeg satt der og så på, på et tidspunkt, klarte jeg ikke å tenke på annet enn at "jeg elsker sirkus, jeg elsker det!" Det er en facinasjon som overvelder meg gang på gang. Både literatur om gammelt sirkus i USA og nysirkus, liker det best uten dyr! Det er der jeg føler at jeg hører hjemme, det er der jeg vil være.

Her er den nye tatoveringa mi! Jeg ville ha noe som handla om sirkus også elsker jeg sjiraffer!




Her er forestillinga jeg så, bandet Iryas playground er også verdt å få med seg :)

Hvorfor, skriver jeg om neste gang :)

Jeg syns det er et utrolig flott påfunn av kunstneren Luke Jerram! Enhver person med musikk kløende i fingrende hver gang de passerer et piano kunne i London få slippe seg løs. Midt på gaten! Det er ikke hver dag du går i byen og ser et piano midt ute på fortauet. Du ser det og tenker, nei du kan ikke, eller skal jeg? Det er jo litt pinlig... Men når du nærmer deg ser du at det står: Play me, I'm yours
Da kan man jo ikke la være!

30 stykker var spredt rundt som små kunstverk. Det jeg liker så godt er at en ikke kan se på folk at de har en skill. De kan se ut som den værste bomsen og du aner ingenting før de setter seg ned og tryller fram det flotteste melodier mens folk samler seg rundt dem og synger med, om mulig. De er så forskjellige!
Jeg har ofte tenkt på det at selv om man ser noe spennende på gaten så haster man alltid bare videre og kanskje snur seg litt mens man fortsetter og gå. Hvorfor ikke bare stoppe opp litt, hvis noe opptar deg så hvorfor ikke utforske det? Mange ser på det som barnlig å bare stå og følge med på noe midt på gaten, sette seg ved et offentlig piano eller stoppe og se på at et blad faller til jorden.
Hvor herlig hadde det ikke vært å se en gammel mann sette seg ved et av de pianoene, stoppe og høre på, og så gå videre til det du hadde tenkt etterpå, bare litt gladere til sinns!
Det er livets frie glede!

Jeg satt og hørte på skadehistorikken til drosjesjåføren som prøvde å få meg til å ikke grue meg, det hjalp ikke. Det eneste jeg tenkte på var at jeg ikke håpet han samme skulle kjøre meg hjem igjen etterpå, for det hadde gjort vondt! Det var en brann i huset ved siden av der jeg lå, proppa med smertestillende, så jeg klarte rett og slett ikke å bry meg da broren til Per Sundnes kom styrtende inn og lukket vinduet og retta på brillene sine. Det var forresten mamma som henta meg, så jeg slapp å høre mer om håndleddplagene taximannen  hadde pådratt seg, men til gjengjeld kasta jeg opp i en søppelbøtte på apoteket. Det er ikke det det er bilde av, det er potetgull og det er ikke en søppelbøtte, det er et pussbekken. Og det har ikke vært i folk før heller! Det bare passa så bra å ha potetgull i.

Senere leste jeg en bok på engelsk, den kunne ikke være morsom fordi det gjorde så vondt i stingene i magen hvis jeg lo. Den var heller litt skummel, så jeg gleda meg ikke til å gå ut på rommet på garasjeloftet om kvelden. Jeg møtte noen som fikk meg til å tenke på tidligere stadier og jeg fikk lyst til å skrive flere brev og flytte til en gammel, forlatt vindmølle i Edinburg. Jeg har kjørt bil for første gang etter operasjonen som jeg ikke har orket å skrive om, og spist myk Godt & Blandet som var varmet på engangsgrillen fra Rema 1000 i Drammen. Nå hører jeg på musikken fra Little Miss Sunshine og har lyst på en gul folkevognbuss! Livet er relativt bra til tross for at jeg må bruke tiden på noe annet enn det jeg egentlig vil, og må gå over til plan b og finne tilbake til ting som opptok meg før jeg fant ut av hva jeg ville. Det kan jo hende jeg syns det er like morsomt som plan a, jeg hadde bare kommet til et punkt hvor jeg måtte velge noe.

Rundt klokka ett var det radiotid og det var ikke så lett å holde seg på veien etter en fin dag som var i ferd med å bli en fin kveld. Da jeg kom til Holmestrand, tunnellkommunen, kom den, sangen jeg hadde venta på. Det var energien jeg ikke visste at jeg hadde kjent  på hele veien hjem. Det bygde seg opp, jeg visste hva som kom, jeg var klar til å synge med, refrenget var rett rundt hjørnet. Det samme var tunnellen, den tunnellen som var like lang som det eneste partiet i sangen jeg kunne, energien jeg var klar til å få ut i usjenert sang, som kun skjer når jeg er alene... Den kom ikke ut. Jeg følte meg snytt! Forbannede fjell som sto akkurat der sangen steg på sitt beste.
Men jeg hadde en sjangse til... Jeg kjente på det neste verset, jeg var klar.
This time
We know we all can stand together
With the power to be powerful
Believing, we can make it better.

Jeg trodde, jeg skulle gjøre det bedre, jeg tok sats.... Og kjørte inn i neste tunnell.......
En av mine favorittscener i "Hot rod" raste igjennom hodet, de var på vei mot slagmarken, jeg kjente følelsen, men nok en tunnell saboterte! Det var tortur, jeg hørte bare bruddstykker i skurrende format, hvordan kunne dette skje!?! Smerte...

Guilty pleasure! (Jeg innrømmer det, det er Ina og Hot Rod sin feil!)

Lister er fint. Når man ikke får sove, og vil dele noe med andre kan lister være en måte å si mye, men ikke for mye. Jeg skriver mange lister, over ting som gjør meg glad, ting jeg ikke må glemme, adresselister til fine personer, oppskrifter, ting jeg samler på osv...

Mange av dem er spesielle og personlige. Jeg skrev for en stund siden at jeg skulle skrive om Paris da jeg hadde vært der på besøk hos en god venn, her er den. Dette er Parislista mi, den er både spesiell og personlig:

- Bakeriet rett over gata der Frode bodde, hvor vi kjøpte frokost nesten hver dag

- Trappen i Montmartre der disse sto og sjonglerte




- Metroen, som vi tilbragte en del tid på!
En kveld etter at vi hadde vært på forestilling (neste punkt) var vi så lykkelige etterpå at da vi kom til en av stasjonene der noen musikanter satt og spilte, tok jeg armen til Frode og danset nedover hele den lange gangen. Det var en fantastisk flott kveld! Folk smilte og ble glade

- Forestillingen til Chaplins datter og hennes rare mann, "El circo invisivle". Magisk, magisk!

 

- Versailles! Mye trasking, historie, kunst, gull og vakre blader som fortsatt ligger flate inni ordboka til Frode.

- Jeff Koons. Den første som har hatt utstilling i Versailles Palasset. Til glede for noen og frustrasjon for andre. Dette var det første som møtte oss da vi kom inn...

 

- Disneyland, noe blir man aldri for gammel til ;)

- Poaroid, generelt... Jeg hadde ikke digitalkamera da jeg dro, så vi saumfarte Paris etter film. Det resulterte i mange vakre minner!

- Notre Dame! Der satt jeg for meg selv og så på alle menneskene og skrev brev til Eira.

- Jeg hørte om bandet "Koop" for første gang da jeg var der nede. Fantastisk behagelig musikk, spesielt i samarbeid med Ane Brun.

Jeg tror kanskje jeg er i sjokk! Hvordan går det an å sovne når noen tatoverer deg i trynet, og hvordan går det an å misforstå så hjertelig!
"Ja, jeg vil gjerne ha 3 små stjerner i ansiktet"
"56 sterjer skal bli!"

Tatovøren hevder jo at det var det hun ba om helt til hun måtte forklare til sin far hvorfor det så ut som hun hadde utslett i halve ansiktet... Og selv syns hun ikke hun trenger å pynte seg eller sminke seg lengre. -Det syns jeg i grunn tyder på at hun syns hun er fin nok med stjernene!
Personlig syns jeg det er et stort skritt å velge å tatovere seg i ansiktet i det hele tatt, mens andre syns det er et stort skritt å ta underarmen..! Jeg ser det lettere at en tatoverer seg i ansiktet om man allerede har en del kreasjoner på kroppen, men å velge det som det første stedet er jo ganske interessant... (For alt jeg vet kan det jo hende hun har en full sleve under genseren, og at hun klarte å sovne fordi hun hadde gjort det før) -men i det store og hele syns jeg ikke den ble så ille ;) Hun må jo bare leve med den, eller anmelde fyren og få penger til å fjerne den...




http://www.abctv.no/node/5760?autoplay=1

I det man tar på seg genser titter sola fram igjen, flytter man seg rundt et bål kommer røyken etter, i det man publiserer et innlegg om at man kjeder seg så skjer alt på en gang! Kjent fenomen.
Plutselig var jeg en smule, nei, et helt brød involvert i Tønsberg middelalderfestival... Det begynte med at jeg skulle hjelpe en venninne som satt i arrangements komiteen, så ble jeg hennes høyre hånd, så hennes venstre også og til slutt sto jeg og bosset en hel del frivillige rundt på Slottsfjellet mens hun gjorde noe helt annet (men også innenfor middelalderens grenser). Det var vanvittig gøy og vanvittig slitsomt! Jeg har møtt en hel del herlige mennesker, innsett hvor effektiv jeg egentlig kan være, ledd, drukket og dansa! -MEN jobbet like bra dagen etter!

Så var det utvasking av leiligheten til en annen venninne som skulle flytte... I det jeg begynte å komme meg etter forrige helgs rådrift av meg selv klarte jeg å foreslå at jeg skulle hjelpe henne. Og hvis jeg ikke hadde gjort det tror jeg faktisk ikke hun hadde blitt ferdig til tiden :S

Det er alt for mange inntrykk, følelser og historier å fortelle  til at jeg kan skrive om alt, men her er noen av spørsmålene jeg har stilt meg selv i løpet av de siste to ukene:
- Hvordan i helvete skal vi få plass til alle markedsbodene?
- Kan jeg slippe å sy vimpelflagg i all framtid?
- Hvorfor har jeg ikke middelaldersko?
- Kommer føttene mine noensinne til å bli rene etter dette?
- Har hun husket å ta ritalinen sin den siste uka?
- Har du noensinne sett et renere kjøleskap?
- Er det ikke på tide å legge seg nå, klokken er jo 08.30?
- Kan jeg få noe annet å spise enn rotgrønnsaker?
- Kan noen kaste den dama der!?
- HVEM har gitt han førerkort???
- Hvordan blir man til ost?
- Hvem lånte nøklene sist?
- Hva mente han med overtrøtt?
- Hvordan skal jeg klare å lure noen til å gjøre denne drittjobben?
- Har jeg virkelig sovet i 13 timer?
- Finnes det flottere mennesker?!
- Regner det på månen?

Jeg er i et overveldende maximalistisk humør. Et humør som egentlig er en blyant og papir verdig. Jeg får lyst til å tegne en hel bok full av snirkler og detaljer, drikke solo i store slurker, leke en hel dag i Mr Magoriums Wonderimporium, være kreativ, ha på meg swingskjørt, dra på en massiv danseforestilling og se inn i et kaleidoskop og le høyt av alle detaljer og farger!
Jeg tror det er det som skjer når man har gått for lenge og gjort ingenting... Da kommer all kreativiteten på en gang og prøver å ese ut av kontroll. Man blir rastløs og det gir seg ikke før man GJØR noe! Jeg er så lei av å vente på at det skal skje noe, på at leger skal ringe, på at ting kan komme i gang, på at jeg endelig skal få vite hva som kommer til å skje, på at jeg endelig kan få leve ut mer enn 50% av den jeg er.

Det eneste jeg savner er å bruke balsam...
Og måten håret bølger i vann når man svømmer. Da jeg var liten skulle jeg ønske jeg var Ariel i Den lille havfruen. Selv om jeg måtte hatt stemmen til Sissel Kyrkjebø.
Min morgenelegansen kan kanskje ikke måle seg med denne. Dere trodde kanskje at dreadshoder ikke kunne ha bad hairdays, men der tok dere skammelig feil. Ja, så feil at dere burde skammet dere :P Det er riktignok noen dreadshoder som ikke har good hairdays i det hele tatt, men det er ikke disse jeg snakker om nå.
Jeg har en babydread i nakken som kan være litt uregjerlig til tider, men de andre er snille barn. Siden de ikke har lært å lese enda tør jeg å skrive at når jeg ser denne videoen får jeg, i et bittelite sekund, lyst på løse lokker igjen...
Men det er ikke lenge.

I dag er det sol, jeg har alle besteforeldrene mine på besøk, vi skal feire 40års dagen til pappa, livretten min står og bobler på ovnen og jeg skal dele noen av de første bildene jeg har tatt med det nye polaroidkameraet mitt med dere!

I dag er en bra dag!

 I dag prøvde jeg meg som russ igjen. Jeg er fortsatt glad for at den tiden er over for min del! Broren min er akkurat ferdig med det første musikk-kullet på Thor Heyerdahl vgs og det måtte feires med en bandvogn i russetoget. Jeg skulle hente bilen, så jeg måtte sitte bakpå tilbake til skolen mens de spilte for full guffe. Ja, jeg følte meg en smule malplassert! Huhei, man har vokst!

Og det er egentlig ganske deilig. Jeg har merka forandringer på flere områder i det siste. Etter avskjeden på folkehøyskolen har jeg innsett at jeg ikke akkurat har blitt MINDRE lettrørt med tiden! Til slutt fikk jeg beskjed fra klassen min om å ta meg et glass vann for å ikke bli dehydrert siden jeg bare gråt og gråt. Dette har vært et helt fantastisk år, og jeg kommer til å savne så utrolig mange mennesker!!! Når det gjelder neste års stipendiatjobb må jeg utsette det et år pga muligens flere kneoperasjoner, og da er det ikke håp (på et år i hvert fall) for små trapesartister uansett hvor brennende hjerter de har. Dermed måtte alle sakene mine fraktes hjem til pikepalasset i overetg. hos foreldra.

Her kommer forandring nummer to inn i bilde! Jeg måtte, etter en hel del bæring, inrømme at jeg har utrolig mange ting! Rommet mitt er som et kråkerede, stappa med ting jeg "sikkert kommer til å få bruk for om ikke så lenge", møbler og minner. Den siste uka har egentlig bare gått med på, med klump i halsen, å sortere, sortere og sortere... Det er fortsatt mye, men det er litt mindre ukritisk enn før. Det er egentlig ganske spennende å se alt som har vært viktig for en i tidens løp, hva som VAR viktig, men som man kan overleve uten og ikke minst finne ting man absolutt hadde glemt at var viktige -og finner ut at fortsatt er det fordi det minner deg om en herlig periode i fortiden. På grunn av mengden jeg sitter igjen med etter en ukes luking er konklusjonen at historier er det nok av! Når jeg blir 40 må jeg vel ha et eget minnerom. Jeg gleder meg!

 

Jeg har altså sagt ja til å oppbevare meg selv på Nordfjordeid et år til? Det føles som livet mitt styres av innfall jeg får og før jeg rekker å tenke at det var en dårlig ide så sitter jeg der. -Et gledelig gjensyn med en lærers hjemkomst fra Latin-Amerika og vips så studerer jeg i Nicargua. En avisartikkel om klovner og vips består skoledagene mine av sjonglering og linedans. En liten frustrasjon om høstens studieplaner og vips så skal jeg jommen meg gå sirkus et år til! Men denne gangen som stipendiat med nøkler, tilsyn og ansvar. Men det er ikke slik at jeg angrer på de avgjørende ideene som dukker opp i knotten min. Alt man gjør lærer man av, enten faglig eller personlig. Det er kanskje det siste som har vært tydligst de siste årene for meg. Selv om jeg ikke har merket det før jeg traff noen jeg ikke har sett på to år, som også viser seg å ha vokst en del. Jeg er glad.

Akkurat nå sitter jeg kattevakt til en liten svart jentepus som bare har vært ute i ti minuter hele sitt liv. Hun har definitivt forstått at livet er så mye mer enn å leke med potteplanter og garnnøster i en liten stue" Hver gang døra åpnes piler hun ut i gangen. Hun begynner å bli stor! Som Mushu i Mulan ville ha sagt "snufs, veslejenta vår skal ut og drepa folk!" Hun begynner å bli så stor at hun burde forstå at små katter ikke burde hoppe oppå store balanseballer, at dreads ikke er leketøy og at man ikke burde tygge på ledninger, men sånt kan ta opp til flere katteliv har jeg hørt.

Her om dagen hadde vi et foredrag på skolen om filosofi og slikt. Jeg og noen andre måtte velge tre dyr vi ville ha vært. Det første dyret mitt var en katt, det andre en laks og det tredje var en papegøye. Etterpå sa han at det første dyret er sånn vi tror vi er, det andre er sånn andre ser deg og det tredje er det du faktisk er! Jeg vet ikke om hvor godt det stemte på alle, men jeg syntes det passa litt, kanskje. Jeg er en papegøye. Tihi.

 

Hvilket dyr ville du vært?

Det er ikke alltid lett å huske på, ihvertfall ikke når man går på sirkuslinje og skal stå på hodet mens noe holder deg på skuldrene, holde kroppen strak og sterk og overlate ballanseringa til den som skal holde deg oppe. (Det er overraskende vanskelig å konsentrere seg om å være en pinne...) Det er også tittelen på en av sangene til Ingrid Michaelson, min nye insprasjonskilde.

Jeg føler at bloggingen min er lagt en smule på is for tiden. Når det er umulig å følge med på sitt eget liv selv er det enda vanskeligere å oppdatere andre...
Siden sist har jeg lært masse sirkusgreier og akrobatikk og blitt ubehagelig konfrontert med hvor lite funksjonabel kroppen min er etter kneskaden. Jeg orker ikke skrive om det nå, men jeg føler meg fortsatt som "hun med kneet".

I høstferien var jeg i Paris for å besøke Frode, noe som var utrolig fint! Jeg fikk vært på mange fine plasser, ikke minst Montmartre hvor min franske helt bor. Uheldig, eller egentlig heldigvis mistet jeg kameraet mitt etter to uker på skolen så jeg følte meg litt tragisk som reiste til Paris uten dokumentasjonsmuligheter. Men etter mye leting fant Frode og jeg en butikk som solgte polaroidbilder. Jeg skal legge ut noen bilder når jeg får scannet dem, er ikke lett å finne løsninger på en skole som ikke satser på kontakt med omverden.
Dagen før jeg dro var vi i Disneyland, noe jeg absolutt ikke angrer på! Haha, men jeg skulle ønske jeg var rundt ti år! Da hadde jeg sikkert besvimt av glede ;)

Livet på folkehøyskole er på mange måter som å være på leirskole et helt år. Man må være med på turer, som forsåvidt er helt greit, hvis turen faktisk er 6 km lang(som de sa) og ikke en og en halv mil... Man skal finne på noe å opptre med på morgensamling som forhåpentligvis funker bedre enn 12 år gamle gutter, blottet for rytmesans, som kler seg ut som spice girls og driter seg ut. Man får masse nye vanner helt over natta og de 70 jentene kaster seg som rovdyr over de stakkars 7 guttene, som er den eneste standen av utovertiss som befinner seg på skolen...

Akkurat som leirskoler er folkehøyskoler plassert så langt utenfor sivilisasjonen som det går an. Her om dagen måtte jeg en "snartur" hjem til Stokke for å vitne i en rettsak (som forøvrig ikke ble noe av, men det er en helt annen historie!), men jeg hadde uansett billetten og bestemte meg for å ta en dag ekstra på min folkeregistrerte hjemmeadresse. I løpet av turen tror jeg at jeg har tatt alle transportmidler som finnes, utenom tandemsykkel! Det er litt av et prosjekt å komme seg noe plass fra Nordfjordeid. Til sammen brukte jeg like lang tid som da jeg reiste hjem fra Cuba, bare at dette var innenfor landegrensene. Tragisk. Jeg var så sliten av alle forsinkelsene og instillingene at da pappa kom for å hente meg så sto jeg bare å gråt av utmattelse. Da var det en opptur å komme hjem til to småbrødre med klemmer parat, selv om det var midt på natta. På de to dagene jeg var borte føltes det som jeg har gått glipp av hele verden! Det er for tiden her på skolen livet mitt er og å være et annet sted føltes helt absurd!

Da jeg kom tilbake ble det leking med ild i mørket!
-Jeg har blåst min første flamme!

Jeg lovet å legge ut noen flere godbiter fra det Canadiske alt-mulig-produsenten Blue Q, og dagens utvalg handler også om ting å putte i munnen. -Ikke på samme måte som tyggiser, men minst like nyttig!

Om du skal ut og reise er dette noe du kanskje kunne få bruk for hvis du sliter med språk:




Skal du imponere en kunstinteressert kjæreste eller blir tvunget med på museum med klassen er dette løsningen:


Dette kan falle i smak for deg med hukommelsestap:


Eller, min favoritt, munnsprayen over alle munnsprayer:


Det er ikke mer å si!

Etter en dag på folkehøyeskole fikk jeg min første latterkrampe, etter to dager fikk jeg meg ti nye naboer og tittel på døra: Gla'rommet! Jeg er sikkelig fornøyd med å bo på akkurat det rommet. Folk kommer innom for å få en klem, noen oppmuntrende ord, eller for å få lakket tåneglene sine (Kremt.. Det var Julius, en av våre 7 gutter på hele skolen.!). Etter tre dager lærte jeg et nytt sjongleringstriks og etter fire dager fikk i servert vårt første fiskemåltid! Jeg elsker faktisk fisk, så det gjør meg ingenting å ha det opp til to ganger i uka;) Etter fire dager klatret jeg endelig litt i tissue igjen, (og fikk vondt i kneet) og lærte mine første triks med ildstav!
Jeg lærer noe hele tiden og er omringet av inspirerende mennesker. Jeg er sikker på at dette året kommer til å gå så alt for fort...

Da var man innstallert på Fjordane folkehøgskule etter en ti timers lang kjøretur fra Tønsberg, en overnatting og ferge gjennom Geiranger... Jeg har faktisk aldri vært på denne siden av mitt eget land før, nå skjønner jeg hvorfor mange syns Norge er et eksotisk land! Det er helt utorlig, ekstrem natur på denne siden og turister har fått det for seg at om man lager en liten varde på ekstreme steder blir det som en liten signatur på et offentlig toalett, bare at det er litt artigere å se på enn "Shoang Shei var her", "I love Gjermunn" eller en eller annen stygg setning med sprittusj...

Vi tok turen opp på en høyde på 1800 m, det var tjukk tåke og etterhvert som vi kom høyere ble stemningen ganske skummel da vi kjørte inn i en varde-landsby! Det var helt stille og hvitt rudt oss på grunn av tåka og når vi så utover var det små steintårn over alt! På alle knausene bortover, helt til de forsvant i tåka, temmelig ekkelt.

Da vi kom fram på skolen oppdaget jeg at jeg ar fått et av de styggeste småhusene vi skal bo på. Det ser ut som en liten institusjon... Det er oransje vegger og linoleumsgulv på rommet, lysegule vegger på kjøkkenet og gardiner som ikke passer til NOE. Kunne lagt ut bilder, men det leder meg inn på kjipern-punkt nr to. det er ikke tråløst nett her, bare skolepcr med nettverk, type snegl... Jeg får ikke åpna hotmailen min eller lest blogger fordi det tar så lang tid å laste inn sidene! Tror dette blir et rolig år når det gjelder blogging, jeg som akkurat hadde kommet godt i gang :,(
Men heldigvis er det andre spennende ting som står på menyen, jeg er jo ikke her for å sitte og geeke på dataen, men for å lære å sjonglere, klatre i tissue og henge i trapes! Dette blir spennende! =)

Jon Heder er det lenge siden jeg har sett noe til, eller kanskje det er fordi jeg ikke har sett etter han heller...

Det var en gang en gutt som het Filip som lastet ned en film, da han begynte å se den kom han ikke lengre enn til introen da han oppdaget at han ikke kunne se den uten sin humor-tvilling Kine Marie. Han var pent nødt til å stoppe den og vente på at hun skulle komme på besøk. Da hun endelig tok turen ble hun introdusert for en ny verden. Det var en verden fylt med Rex kwon do, fantasi-dyr, enhjørninger, tupperware, plagsomme onkler, lamaer, gale bestemødre, stilfulle smokinger, nøkkelringer, tots, nerdy brødre, kjipe sommerjobber og kjærlighet på kryss og tvers. Jeg snakker selvfølgelig om Napoleon Dynamite!
Jon Heder spiller den triste karakteren Napoleon som sliter med å komme seg igjennom skoledagene uten å bli rufset i håret, ledd av og hevet mat på. Vi følger hans stusslige liv gjennom humoristiske øyne da han bestemmer seg for å hjelper sin meksikanske venn mot elevrådsvalget og be ut en av de populære jentene til skoleballet, begynner å trene og skaffer seg jobb... Utallige festlige situasjoner oppstår, det viser seg at alle planene ikke er like enkle å gjennomføre eller gikk som forventet.
For å si det sånn, enten elsker eller hater du denne filmen! Jeg syns den er helt fantastisk, derfor presenterer jeg dagens t-skjorte til ære for den tapre Napoleon og hans venner (Og Filip!):

Jeg begynner å få skremmende mange tegn på at min mentale alder er over det dobbelte av levde år.
I dag var jeg i Sandefjord og gikk fornøyd ut av butikken med årets første julegaver! Hallo... det er august! Er det ikke bare bestemødre som begynner så tidlig?
På den andre siden regner jeg med at lommeboka ikke kommer til å være av den feiteste dette året siden jeg skal gå på skole. Men kjenner jeg meg selv rett legger jeg gavene på et alt for smart sted jeg ikke kommer til å huske når snøen begynner å dale... Så ender det med at jeg kjøper noe nytt og finner de gamle en gang uti juli.
-Der har du enda et tegn!

Her er paraplyen jeg fikk og min lillebror Jørund-med-det-flammende-håret! Jeg elsker de røde krøllene hans! Hver gang jeg ser han spille fotballkamp klarer jeg ikke følge med på spillet fordi jeg blir hypnotisert av hvor herlig og mykt de fine krøllene danser rundt hodet hans^^
Paraplyen var kanskje ikke i sitt ess her, men dette var i utgangspunktet et demonstrasjonsbilde;)

Da jeg kjørte hjemover i dag var det en blå og turkis 80-talls tapet på himmelen, jeg var midt i konklusjonen om at  dagen har vært riktig så deilig da jeg plutselig fikk problemer med å følge med på veien, det var noe som fanget min oppmerksomhet! Borte fra horisonten vokste det opp noe stort og svart som bredte seg over himmelen! Det var fugler! Så tett og så mange at det var rent overveldende! Vakkert!
Det fikk meg til å tenke på villvetter fra Ronja Røverdatter, som igjen fikk meg til å tenke på hvor godt jeg liker den boka. Det har vært en av yndlingsbøkene mine siden jeg var ganske så liten og er jeg i det rette humøret kjenner jeg fortsatt en klump i halsen i visse deler av historien... Jeg elsker navnene til alle karakterene, de små grådvergene, bjørnehulen, villhestene, steinsalen, ulvesangen, det uadskillelige vennskapet og den enorme kjærligheten til Mattis og Lovis! Enten må de ha italienske aner eller så er de bare mennesker med følelseslivet på utsiden av seg...

I dag har jeg fått noe av kjærlighet, jeg fikk en paraply. En kjærlighetsparaply :)
Jeg har ønsket meg en sånn paraply såå lenge og i dag så vi en i et vundu, jeg og Ina, da vi gikk hjemover fra butikken. Også fikk jeg den av henne!
Vi hadde vært for å handle mat. Vi skulle spise laks og kokte grønnsaker hjemme i den nye, fine leiligheten hennes. Hele den lange turen opp til butikken kunne Ina ha kommet på en viktig ting, hun kunne ha husket det da vi sto og puttet poteter oppi kurven, da vi betalte i kassa eller pakket ut varene på kjøkkenet, men hun husket ikke. Hun husket ikke at hun manglet en temmelig viktig del av det å lage mat, hun hadde glemt at hun ikke eide en eneste gryte...
Så da ble det pizza, kroppen min gråt av smerte, den var så klar for laks...

Vi fortsetter i småfolk hjørnet når det gjelder t-skjorter... Ville kanskje vært litt forsiktig med å ha på meg denne og det er kanskje derfor det var på tshirthell jeg fant den. Hvis du vil ha en freidig utstråling er det her du skal kjøpe t-skjortene dine... Var desverre ingen bilder av selve skjorta, men motivet er plassert i navlehøyde.
Jeg lurer forresten på om jeg skal følge med på noe på TV denne høsten, jeg er helt elendig til å følge med på serier. Men sammensetningen av deltakere på årets Robinson kan bli interessant... Jeg er spent på han lille, og ikke minst rockeren som har som hovedinteresse å perle! :D

Jeg holder på med en hemmelighet. Det er en hemmelighet som skal få noen til å bli glad, jeg håper det virker. Det er noe av det gøysete jeg vet, å lage hemmelige ting, sende noe i posten, legge noe under en pute, oppi en sko eller i en lomme... Jeg har holdt så mye på med hemmeligheten at det ikke har skjedd stort mer de siste dagene, bortsett fra OL!

OL har paralysert meg, jeg har blitt en OL-junkie. Jeg har ikke godt av dette... Hvis jeg ikke hadde hatt en kneskade hadde jeg sikkert holdt på med friidrett, det er det jeg har sett mest på, og turn da! Det er overveldende imponerende hva en menneskekropp egentlig er kapabel til.
Her er noen eksempler på at du ikke er imun mot feil og skader selv om du er blandt de beste. (ikke fra OL, men uansett! Huff)

Her kommer veldig kjapt, dagens t-skjorte. Jeg syns den er helt fantastisk søt med den litt slitte og avslappa looken som passer til teksten ^^

Det lukter juicy fruit og popcorn på rommet mitt, det minner meg om kino eller sirkus. Bakgrunnen for dagens lukter er at jeg har arangert en liten filmkveld bare for meg! Det ble en miks i minnene fordi jeg lagde kinostemning og så en film som handla om en klovn=)
Det var veldig koselig, men et av mine bitreste kjøp i det siste må nok være juicy fruit tyggisen! For det første er den hard å tygge, jeg blir skikkelig sliten i kjeven, for det andre er den ikke spesielt god egentlig og for det tredje blir smaken borte etter ca, ganske nøyaktig, 4 minutter og 42 sekunder, ikke at jeg har tatt tiden... Jeg klarer ikke blåse tyggisbobler en gang, og tror ikke den tygginga og slafsinga er helt min stil, med mindre tyggisen kommer fra Blue Q, smaker veldig godt og hjelper deg med et problem...

Som for eksempel å komme overens med din mor:

Eller om det er på tide med ny frisyre:

Om du har planer for kvelden:

Om abstinensene blir for store..:

Eller om du ikke har utseende på din side:

På denne står det som en tilleggsinformasjon "As used by the world's most perfect families!"

Har fortsatt ikke kommet over en tyggis like bra som Willy Wonka sin tre-retters-tyggis (minus den blå bivirkningen), men denne får vel holde foreløpig:

De spiser vel ikke stort mer uansett...

Jeg skal ut og reise.
I dag ble det avklart at jeg kan dra og besøke min kjære venn Frode i Paris i høstferien min. Jeg kjenner en litt fremmed følelse inni meg, jeg gleder meg, på ordentlig...
Desverre blir reiseruta litt mer komplisert enn jeg hadde forventet fordi jeg på den tiden befinner meg på det gudsforlatte stedet Eid i Sogn og fjordane. I hodet mitt skulle det gå slik: Skolen slutter kl 13.00, jeg har selvfølgelig pakket alt klart så det bare er å fyke av sted til nermeste flyplass, mellomlande i Oslo og deretter løpe i sakte film med soft kant, gjerne litt koselig bakgrunnsmusikk, inn i armene hans og han skal løfte meg opp og snurre meg rundt (det er noe av det aller kosligste jeg vet om i hele verden, hihi) i det herlige gjennsynet i Paris...

Etter en rask titt på det overveldende internett konkluderte jeg trist at det hadde vært en latterlig enkel løsning på det hele. Det viste seg å være vanskeligere enn som så. Enten må jeg ta buss og overnatte på flyplassen dagen i forveien og mellomlande i Bergen, Oslo eller Amsterdam eller så må jeg sitte ti timer på buss og deretter vente en og en halv evighet på at flyet skal gå fra Oslo, det vil uansett si at jeg må bruke nesten to dager på reisen som ville ha tatt fire usle timer hvis jeg hadde bodd på nåværende sted her i Vestfold.
Dagens innlegg er egentlig en sterk irritasjon rettet mot folkehøyskolers tanke om at ungdommen trenger å finne seg selv på udda steder ingen vet hvor er langt utenfor sivilisasjonen. Plutselig koster det, gjennom studentøyne, umenneskelig mye penger og tid å komme seg noe sted som helst. Takk skal dere ha, det er best for dere at jeg får et uforglemmelig år (i positiv retning)!

Man har sett på Pushing Daisies og paibakeren i meg har våknet til liv igjen. I fjor var det rabarbrapai-året, men i år tror jeg det kommer til å gå i litt av hvert...

Jeg elsker t-skjorter :D Med en t-skjorte kan du si akkurat hva du vil og på samme måte trekke på skuldrene og si "Hva?" Det kan bety mye det ene øyeblikket og bare være en vits det neste. Med en t-skjorte kan du vise noe, men mene det motsatte, mene akkurat det du mener eller ikke mene noe som helst... T-skjorter går aldri av moten og det beste er at de er så digge å ha på seg:D
Dagens er min egen(  jeg har en greie for ugler) og en liten oppfordring